Personer med fysisk funksjonsnedsettelse har lavere bentetthet og har høyere risiko for å utvikle osteoporose sammenlignet med typisk utviklede. Konsekvensene av lav bentetthet er brudd som oppstår selv uten traumer. Hvorfor har personer med fysisk funksjonsnedsettelse lav bentetthet, og i hvilken grad kan vi bidra til å forhindre lav bentetthet og risiko for brudd?
- Hvordan måles bentetthet?
- Hva er årsaken til lav bentetthet?
- Hva kan være konsekvensen av lav bentetthet?
- Hva kan vi gjøre for å forebygge lav bentetthet?
Hvordan måles bentetthet?
Dobbel røntgenabsorpsjonsmetri (DXA) er den mest benyttede metoden for måling av bentetthet. DXA måler benmineralinnhold per enhet i et område av kroppen, for eksempel distalt på femur eller hele kroppen. For barn blir resultatene sammenlignet med referansedata for barn og justert for alder, kjønn og høyde. Bentetthet beskrives med en Z-skår hos barn, og en skår under 2,0 anses som lavere enn normalt. For voksne beskrives bentetthet med en T-skår. Forskere har funnet at de mest pålitelige DXA-målingene av bentetthet hos barn med CP oppnås ved måling distalt på femur, fordi dette er det vanligste bruddstedet (Henderson et al 1995).
Hva er årsaken til lav bentetthet?
Det er godt kjent at personer med fysisk funksjonsnedsettelse, slik som personer med cerebral parese (CP), har høyere risiko for lav bentetthet sammenlignet med typisk utviklede. Studier har vist at risikofaktorer for lav bentetthet er:
- Grovmotorisk funksjonsnivå
- Bruk av antiepileptika
- Ernæring
- Kalsiuminntak
- Vitamin D
Grovmotorisk funksjon
For personer med CP er klassifisering med Gross Motor Function Classification Scale (GMFCS) en god prediktor for bentetthet. De som har svært nedsatt funksjon (GMFCS nivå IV-V) har 5.7 ganger så høy risiko for lav bentetthet sammenlignet med barn som har lettere motorisk funksjonsnedsettelse (GMFCS level I-III).
Sannsynligvis er årsaken til økt risiko for lav bentetthet blant de med mest nedsatt motorisk funksjon relatert til begrenset vektbæring og mobilitet. Samtidig er det også viktig å være oppmerksom på at at en studie har vist at barn med GMFCS II har betydelig lavere bentetthet sammenlignet med barn med GMFCS I (Finbråten et al 2014).
Bruk av antiepileptika
Langvarig bruk av antiepileptika forårsaker endringer i kalsium og benmetabolisme og det er høy til moderat evidens for at epilepsi og bruk av antiepileptika er signifikant assosiert med lavere BMD Z-skår.
Ernæring - Kalsium - Vitamin D
En stor andel av personer med CP har spisevansker og utilstrekkelig inntak av næring og da også kalsium og D-vitamin. Kalsium og D-vitamin er viktige næringsstoffer for å bygge sterke og sunne knokler. Kalsium lagres i knokler og tenner og D-vitamin er viktig for kalsiumopptaket. Eksponering for sollys gir kroppen D-vitaminer, men mange personer med funksjonsnedsettelse tilbringer mindre tid utendørs og kan ha behov for D-vitamintilskudd for å kompensere for dette.
Hva kan være konsekvensen av lav bentetthet?
Lav bentetthet forekommer hos opptil 77% av barn og unge med CP, og nesten 20% av barn og voksne som ikke har gangfunksjon vil oppleve en femurfraktur i løpet av livet.
Blant barn med CP er årlig bruddfrekvens på 5%, som er dobbel så høy frekvens sammenlignet med det man ser hos typisk utviklede barn. 73% av bruddene skjer uten noe dokumentert traume (Trinh et al. 2015; Han et al. 2016).
Ettersom levealderen til personer med CP fortsetter å øke, og bentetthet reduseres med alder, er det viktig å ha fokus på bentetthet fra tidlig alder for å forebygge lav bentetthet og risikoen for frakturer senere i livet. Man bør også være oppmerksom på at over en tredjedel av barn med CP som kan gå, står i fare for å miste sin gangfunksjon i tidlig voksen alder, noe som ytterligere øker risikoen for lav bentett og frakturer.
Les også: Hvorfor er det viktig med et 24 timers posisjonerings fokus
Hva kan vi gjøre for å forebygge lav bentetthet?
The American Academy for Cerebral Palsy and Developmental Medicine (AACPDM) har utviklet en forebyggingsstrategi for barn og unge med CP, som inneholder tre fokusområder:
- Ernæring og kalsium
- D-vitamin tilskudd
- Vektbæring
Når det gjelder ernæring og kalsium, bør fokuset være på å følge barnets vekstkurve og være klar over eventuell vektnedgang. Nedgang i vekt bør unngås da dette øker risikoen for lav bentetthet. Familier til barn med funksjonsnedsettelse kan ha fordel av ernæringsveiledning for å lære seg å estimere nærings- og kalsiuminntak samt få rådgivning i hvilken type mat som anbefales for å øke kalsiuminntaket. Gode kilder til kalsium er for eksempel melk, appelsinjuice, ost, fisk, bønner, brokkoli, fiken, mandler osv. AACPDM har laget en fin oversikt over hvor mye kalsium og vitamin D et barn trenger i forhold til alder.
Tilskudd av D-vitamin er ofte nødvendig fordi personer med funksjonsnedsettelse har dårlig ernæringsstatus og/eller lite utsatt for sollys. Det anbefales å sjekke D-vitaminnivåene før det startes opp med tilskudd og at personen følges kontinuerlig for å sikre normale verdier.
Vektbæring anbefales sterkt til alle personer med CP og bør oppnåes gjennom å stå, gå, løpe og generell fysisk aktivitet. Barn, unge og voksne som ikke har gangfunksjon bør ha tilgang til hjelpemidler som gir dem nok støtte til at de kan stå og/eller gå med vektbæring. Mekanisk belastning av muskel, sener og vektbæring er viktig for å bygge og opprettholde bentettheten.
Likevel må du være klar over at evidensen som underbygger anbefalinger om vektbæring for å bedre bentetthet ikke er helt tydelige. Studier består å små utvalg og er for heterogene til at man kan trekke klare konklusjoner om effekt. Foreløpig er den beste anbefalingen at 60-90 minutter med daglig ståtrening, 5 dager i uken, kan påvirke bentetthet positivt.
Typisk utviklede barn begynner å dra seg selv opp i stående og bærer sin egen vekt fra rundt 9-10 måneders alder og tar sine første skritt rundt 12 måneder. Vi bør derfor tilrettelegge for at barn med funksjonsnedsettelse kommer opp i stående og gående fra samme alder.
Du som terapeut er ekstrem viktig i denne sammenhengen, da du kan hjelpe familien med å finne passende stå- og/eller gåhjelpemidler som er tilpasset barnets og familiens behov. Samtidig kan du også være behjelpelig med å finne aktiviteter som kan utføres i stående og gående, slik at aktivitetene oppfattes som meningsfulle for både barnet og familien. Tiden som brukes i stående og at aktivitetene er god integrert i dagliglivet, henger sterkt sammen med komfort i posisjonen og at det oppleves som meningsfylt å utføre aktivitetene.
Les også: Statisk eller dynamisk stående? Ny studie avdekker interessante data
